Ishavet venter

Etter vel overstått debut til Kanariøen var vi klare for større utfordringer: Nordover til ishavet. Nå skulle man jo tro at innenlands er piknik, men det er det altså ikke. Reisen er både lengre og mer strabasiøs, til tross for at vi ventet til våren. (Vel vår og vår, det var blitt vår her i Tønsberg, men man er rimelig optimistisk om man tror at april serverer vår i ishavet. I år hadde de snøstorm 3.juni.)

Første hinder på veien - når du nå vel har fått trødd barnevogna i prampacken, og stuet en hylende unge inn i bæreselen, må du slepe hele spesialbagasjen tilbake til start - for spesialbagasjebåndet er ALLTID i andre enden av flyplassen. (Legg merke til at det samme gjelder utleveringen av spesialbagasjen - på Tenerife hadde de attpåtil plassert den i en annen etasje. Uten å tilkjennegi dette på noe annet språk enn spansk.) Barselsvette til tross, man får jo levert fra seg den hersens vogna og med stellevesken fylt til randen av bleier og skift var vi klare for å komme oss gjennom sikkerhetskontrollen. Siden bæreselen har bittelitt metall på seg er det nå bare å hepse hele ungen ut av selen igjen. Barselsvetten når nye høyder idet jeg prøver å få av meg skoene mens jeg holder ungen. Senere, når jeg ble litt mer avslappet mamma, satte jeg ungen fra meg på gulvet. (Barn nummer to overleverer jeg bare til intetanende sikkerhetsvakter - man kommer seg fortere gjennom køen da.) Og så, endelig, er vi klare for å reise. 3 fly senere treffer stormen oss midt i planeten, og vi tilbragte en hel uke innendørs, før vi igjen lot barselsvetten få fullt utløp.

Dette skrev jeg mens jeg var der (eller umiddelbart etterpå muligens):

"Hvis ett menneske til kommenterer at babyer ikke bør reise utenlands må jeg gi de en vinge. Det er ikke utenlands som er problemet, det er innenlands! På veien hit var det som å reise med en 60cm lang fyllik, som sovnet og hikket, gråt og lo, samt spiste og drakk uten måte. Hun ble reisesyk av turbulensen på det store flyet og kastet opp over hele meg, og idet vi fikk plantet rumpa ned på det lille presterte hun å servere hele todagersbæsjen i bleia. For de av dere som ikke reiser så mye nordafor folkeskikken føler jeg for å forklare at det ikke lar seg gjøre å skifte bleie på Widerøeflyet som frakter oss den siste lille skvetten til ishavet. Så der satt vi da; jeg helt utspydd og ungen full av bæsj, og så sovnet hun! Og snorket! Det er enda godt hun er så pen. Og snill. Og min. Man kommer langt med blodsbånd."

Den aller første turen for både mor og barn

Lilleruth ankom verden samtidig som vinteren i januar 2014. I tillegg til barn fikk jeg også rekvirert meg en liten barselknekk - for det var nok ikke en barselsdepresjon, men ei heller bare vanlig barseltid. Jeg var rett og slett veldig lei meg, og følte at jeg hadde mistet alt som gjorde meg til meg, samtidig som at jeg var veldig glad for det lille vakre pikebarnet. Og de neste 4-5 ukene, mens jeg strevde med amming og infeksjoner i kroppen, lengtet jeg meg gal etter første reise.

Jeg tror Lilleruth var 5 uker gammel når jeg bestilte meg en helsafe ukestur til Tenerife med avgang rett før hun ble 8 uker. All inclusive og charter og buss og alt! Som en 90-års gammel pensjonist våget jeg meg sakte ut i verden igjen.

Lilleruth fikk altså opplevd sin første chartertur relativt tidlig og for en tur det ble: På flyet ned ble vi sittende sammen med en mann i 60-årene, og han skal ha all verdens cred for å ha klart å kyle ned hele 15 gin and tonic, samt vin til maten, og fortsatt være sur som en julegris. Babyen derimot var ved godt mot og tilbragte store deler av flyturen på puppen, mens mammaen forsøkte å få lest litt i en bok. (Og nå kommer bloggens aller første tips til nybakte foreldre som vil reise med barn: Kjøp digitalbok, for det er ikke mulig å holde baby mens du blar i en vanlig bok.)

Vi bodde på dette hotellet, i Playa de Las Americas, og hadde muligheten til å bare henge på hotellet siden vi hadde all inclusive. Nå er jo ikke jeg noen utpreget fan av konseptet buffè, men jeg må innrømme at med bitteliten baby funker det veldig bra! I tillegg til at man da kan spise dessert etter hvert eneste måltid, noe som passet puppedamen utmerket. Fra hotellet våget vi oss små turer ut, for å titte på stranden, handle på markedet og til og med shoppe litt nye klær. Kanariøynene er vel ikke mitt favorittreisemål sånn til vanlig, men jeg innrømmer at som første testtur med nytt reiseselskap var det et godt valg. Og det viktigste med turen var vel egentlig bare å bevise for meg selv (og resten av verden) at det går fint å reise med barn.

Dette skrev jeg mens jeg var der nede:
"Mitt lille vakre barn har kost seg i skyggen med solid sunblock på, mens jeg har dandert meg i solen og selvsagt blitt solbrent! Som vanlig. 

Ellers har vi spist god mat, men er bittelitt lei av dessert, etter å ha spist det 4 ganger per dag. Ikke noe rart Lilleruth har rekvirert en kledelig valk på armene. Vi skal selvsagt spise dessert til de neste 5 måltidene også, for SÅ lei er vi tross alt ikke. 

Neste reise går nordover. Jeg håper å få vist henne nordlyset der, nå som hun har sett full mann i syden mener jeg."

Twisting by the pool

Med restavfallsdunken full av bleier og hodet fullt av reiseplaner

Jeg har til enhver tid minst en reise liggende i mailboksen og er på kronisk jakt etter flere. Min mann, Gartneren, samt våre to barn, Lilleruth og Ingolf, er med på de fleste av dem, men jeg er aldeles ikke fremmed for å reise alene eller med bare en av de ovenstående dersom sjansen byr seg.

Jeg reiser like gjerne i Norge som ellers i verden og nyter å oppleve både natur og by. Jeg er oppvokst i Finnmark med mamma fra Nordland og pappa fra Møre. Senere har jeg bosatt meg i vakre Vestfold og jeg pleier derfor å skryte av at jeg har opplevd alt det vakre som Norge kan by på. Jeg sover like godt i telt som på luksushotell, og vaskeekte norsk mat som man får servert på Schrøder i Oslo vandrer hånd i hånd med gourmetrestaurant som Maemo, og jeg koser meg storveies i begge ender av skalaen. 

Etter at jeg fikk barn har unektelig mine reiser endret seg, men det betyr ikke at reisene er kjedelige - de er bare mer tilpasset mitt nye døgnmønster (Dagen starter kl 04.55! Alltid!!) og litt mer edruelige. Her finner du ikke hardcore-folka som tilbringer hele permisjonen på backpacking, men heller ikke de som syns det er dritskummelt å ta med seg en to-åring til Granca. Jeg er vel et sted midt i mellom, og tipper jeg har et tips eller to i ermet. 

Hvis du lurer på noe kan du bare legge igjen en kommentar, så svarer jeg i full fart. (Med mindre jeg er på et sted uten internetten - det skjer.) 

På toppen av Sinai-fjellet